Lissner, Wilson og shamanisme

"[Sir Edward] Tylor considered that once prehistoric human beings had come to conceive of two selves - the waking self and the phantom - it was a logical progression to the belief that the soul could undertake spirit journeys beyond the body or into an afterlife."

Fra "Magic and Witchcraft" av Nevill Drury

Sjamanismen er verdens eldste magiske tradisjon, og utbredt blandt de tidlige menneskene, som neanderthalerne og cro-magnon mennesket. Sjamanismen går i praksis ut på å tre inn i en alternativ bevissthetstilstand, der man kan kommunisere med ånder eller reise uten kroppen. Religionen til stammer som benytter sjamanisme er i nesten alle tilfeller naturbaserte polyteistiske, der hver stein og hver hjort har sin egen ånd og sin egen gud som kan kommuniseres med for å bringe frem ønskede resultater. Selve navnet kommer fra sibir, 'samarambi' betyr å opphisse seg.


De endrede sansetilstandene som er så sentrale for sjamanens virke ble oppnådd gjennom metoder som alle kan sees i moderne religiøse praksiser. Ekstatisk dans (ekstase betyr 'å stå utenfor) er en vanlig teknikk i sufi-grupper innen islam, messing og gjentakelse av enkle lyder er utbredt blandt de fleste østerlige religioner, som hinduismen eller buddhismen. Shamaner kunne også slå på en tromme eller utføre en annen hypnotisk handling. Sist men ikke minst kunne de innta narkotiske stoffer, som regel små doser gift fra dyr eller planter (ikke uvanlig innen rastafarianisme og noen grener av hinduisme, samt utbrytergrupper av alle religioner i alle verdenshjørner).

Sjamanens oppgave i stammen var som seer og tolker av åndeverdenen, og videreformidlet viljen til både gudene og forfedrene. Han var også en 'psykisk detektiv' som beskrevet av Nevill Drury i "Magic and Witchcraft", som kunne finne tapte gjenstander, eller hvor en flokk byttedyr for øyeblikket befant seg. Det var også hans opphave å helbrede de syke. Rollen som sjaman var ikke alle til del, og i mange samfunn måtte man gjennomgå harde prøvelser før man ble sett verdig og istand til å kommunisere med åndeverden. En sjaman hos inuittene kunne måtte ligge i iskaldt vann i fem dager for å 'frosse' hans egen sjel og slippe en mester-sjamans sjel inn for å ta kontroll over kroppen. Sjamaner i sibir ble gidd i ansiktet med bark eller andre grove midler for å rive av huden og på denne måten blir 'ren'.

Tidlige folk praktiserte (i de fleste kjente tilfeller) sympatetisk magi. Dette betyr ikke at sympatetisk magi i seg selv er primitiv, den kan inkludere komplekse symbolske handlinger og stille store krav til prosedyre, og er fortsatt utbredt i så godt som alle religiøse samfunn i dag i en form eller annen. Den kristne nattverden er et eksempel på dette. Sympatetisk magi innebærer å produsere det ønskede resultatet i representativ form. Hvis man skal utføre et rituale for å sikre at jakten skal gå bra kan man male avbildninger av en suksessfylt jakt. Å bære tennene til en bjørn vil gi deg noe av bjørnen og gjøre en kriger sterkere og dødeligere. Å verne om en eviggrønn busk gjennom vinteren og gi den gaver vil sikre at våren kommer igjen.

Colin Wilson sin bok "The Occult" (1979) tar utgangspunkt i en iboende magisk kraft i alle mennesker som kommer til utrykk gjennom konsentrasjon og fokus, altså at man ved å konsentrere på noen omstendigheter kan endre disse omstendighetene. Dette er en ganske universal tanke, utrykket av hundrevis av andre. Han påstår at 'automatiseringen' av alle handlinger, som språk og sykling, der du ikke lenger trenger å tenke over hva du gjør, undertrykker den iboende magiske kraften. Boken er en lang beskrivelse av hvordan denne kraften ble oss til del gjennom evolusjon og hvordan den har formet menneskehistorien. Han mener at kunst, gjennom sin iboende ikke-normalhet tillater mennesket å praktisere konsentrasjon i ordnede former. Dette er også funksjonen til religion, ifølge Wilson. Dets rolle er å tilby øyeblikk av ikke-normalhet, der vi ikke kan la 'roboten', som han kaller den, ta over, men er nødt til å behandle verden som ny. Shamanisme er det sterkeste utrykket for dette aspektet av religion, siden både sjamanen selv og de omkring tror fullt og fast og følger på kroppen de kreftene som er i sving, og setter oss derfor enda lenger utenfor robot-sonen.

Ivar Lissner påstår i sin bok "Mennesket, Gud og Magi" å ha funnet tegn på at mennesket var monoteistisk før dets religiøse praksiser 'degenererte' til polyteisme. Han beskriver hvordan man har funnet levninger av en hjort på bunnen av en innsjø, bundet og veid ned av steiner. Lissner mener det ikke gir mening å ofre en hjort til en innsjø, det innebærer bare på putte noe i innsjøen som ikke hører hjemme der, og mener derfor at offeret må være til en gud "høyere" enn en naturalistisk en.

Ved en annen anledning vil jeg se på ny-sjamanisme, hvordan sjamanistiske miljøer har vokst frem i utviklede deler av verden som en 'grunn-religion'.

Numinøs Hilsen
Roald

Grunnidéene i Keltisk mytologi

"I have taken pains to write certain fragments [...] because the folly and ignorance of the nation of Britannia have given to oblivion the history and origin of its first people, so that they are not commemorated in writings nor in books."

 Åpningspassasjen i 'Historia Britonum' av Nennius, Engelsk fra Irsk fra Latin

Kelterne har de aller fleste hørt om. Ordet fremkaller kanskje visjoner av flettede ringer og et dypt spirituellt folk som lever overens med naturen. Du kjenner kanskje til ny-druidismen i storbritannia og andre steder, som forsøker å gjenopplive keltiske religiøse idealer. Men så stopper det ganske fort opp. Det er ikke mange av oss som kan svare på hvor kelterne bodde, gi et eksempel på et keltisk navn eller beskrevet en keltisk guddom. Dette skyldes ikke bare kelternes manglende fremtredenhet i media, men i stor grad at vi kollektivt som et folk ikke har mye informasjon å gå på. En betydelig del av det vi har stammer fra romerske krigsherrer og historikere, som lå i konstant krig med de keltiske stammene, og dermed har en klar agenda for å fremstille dem som sivilisasjonsløse barbarer. Kelterne var selv praktisk talt uten skriftspråk (de har notert noen gjeldsbrev og andre verdslige detaljer) men la heller vekt på en muntlig tradisjon. Det er nettopp i talemålet vi først kan slå fast hva 'keltisk' innebærer.

Kelterne var et folk forbundet ikke av en slekt eller et landområde (selv om disse også figurerer) men av et språk. De største overlevende keltiske språkene er Irsk, Gaelic (Gallisk) og Briton. De begravet sine døde i steinhauger (i likhet med vikingene) og vi ser de tidligste tegnene på bosetninger fra 600 f.kr. De første stammene var fra dagens Tyskland og Østrike men utvidet tidlig til de britiske øyer, og helt ned til Spania og Tyrkia i vest og øst. En ren keltisk kultur (eller så ren som en kultur kan være, de kom jo i kontakt med vikinger og annet på veien) overlevde lengst i Irland, dit kom aldri det romerske imperiet.

De manglende litterære kildene gjør det vanskelig å si noe sikkert om hvordan kelterne tenker, det vitenskaplige miljøet har stort sett slått fred på noen punkter. Man går ut ifra at kelterne ikke hadde en skapelsesmyte, ingen forestilling om verdens begynnelse. Alle historiene behandler verden som om den er evig, alltid har vært og alltid vil være. Med dette følger ingen skapende gud, men heller en livnærende gudinne, kalt Danu eller lignende, som såvidt man vet har vært felles for keltiske folk. Mange navn på steder og elver over hele Europa reflekterer hennes betydning. Utover denne sentrale skikkelsen var dette et polyteistisk folk, med hundrevis av gudommelige skikkelser, halvguder, helter, demoner og andre overnaturlige vesner. Hvilke som opptrer varierer vilt fra stamme til stamme, land til land og århundre til århundre. Kelterne representerte ikke gudene sine i menneskeskikkelse før romersk invasjon, og foretrakk heller å forestille seg dem som boende i landet omkring dem, en stein eller en elv eller en bakketopp. Siden kelterne selv ikke skrev ned stort, og langt ifra et omfattende stykke teologi som bibelen, hersker det stor usikkerhet om mange av navnene vi kjenner representerer flere forskjellige guddommer eller om de er flere navn og titler på én og samme hellighet.

Dersom man skal stole på de arkeologiske funnene vi har tilgang til bygget ikke kelterne mange templer. Siden gudene figurerte i selve landskapet omkring dem var det naturlig å utføre ritualene 'på bar bakke', blandt trærne eller ved en bekk, eller i mange tilfeller, på en bakketopp. Man har funnet leirsteder på bakketopper som ikke synes å være omgitt av en bosetning, som trolig har blitt benyttet ved de fire store årstidsfestivalene. Kelterne så på året som delt i to årstider, sommer og vinter, og de feiret skiftene samt høydepunktet i hvert halvdel, for det synes at hos kelterne var sentrum et hellig konsept.

Det er stor debatt om kelterne var et matriarkisk eller patriarkisk samfunn, om det var menn eller kvinner som var familieoverholder. De hadde i det minste konger, og kongens oppgave var å gifte seg med landets gudinne, og sørge for at hun smilte på folket. Nedgangstider reflekterte dårlig på kongen, og var en mann født med noen skavanker eller skadet i kamp kunne han se langt etter å bli konge, gudinnene var tydeligvis overfladiske. På denne måten tjente kongen folket i like stor grad som de tjente ham.

Druidene, datidens vitere og seere kom fra alle samfunnslag og var ikke en eksklusiv klasse som presteklassen i resten av Europa. Både kvinner og menn var druider, og deres viktigste oppgaver var å spå skjebner og videreformilde historie og kunnskap. Druidene ledet ikke åndslivet eller ble sett på som å ha en spesiell kontakt med det overnaturlige, bare trent i noen teknikker som ikke var alle forunt. Kelterne, som vikingene, var først og fremst et krigerfolk, med en betydelig del av befolkningen dedikert til forsvar av landet, og utvidelse av stammens leverom. De romerske historikerne som har skrevet brorparten av det materialet vi har om kelterne fremstiller dem ikke i et vakkert lyst, og man har lenge forkastet mange av de styggere anklagene som propaganda i krigstid, for å smøre egoene der hjemme i Roma. Man sa blandt annet at kelterne praktiserte menneskeofring. Sjokkerende nok har man i nyere tid funnet likrester som kan tyde på at romerne ikke fór med tullprat; en ung mann som mottok en 'trefoldig død', kvalt, knivstukken og så druknet, dukket opp i ei myr. Det er nå antatt at disse ritualene bare ble praktisert i nedgangstider, som en "siste utvei". Oppdagelsen tvang det akademiske miljøet til å revurdere andre 'ondsinnede rykter' de kunne ha forkastet.

Kanskje det mest sentrale elementet i keltisk mytologi er forestillingen om andreverden. Andreverden er en parallell virkelighet, et land som opptar samme rom som vår, der gudene og alle de overnaturlige vesnene bor. Der hvor virkeligheten er syklisk (men evig) er andreverden konstant, nesten stillestående. Den blir beskrevet som enda vakrere enn menneskenes land, men samtidig enda farligere. Det som skjer i det ene riket kan påvirke det som skjer i den andre, men faktisk reise fra det ene til det andre kan bare skje ved spesielle anledninger, da sløret mellom verdenene er på sitt svakeste. Skal man tro historiene foregår overgang for menneskenes del først å fremst ved å gå seg vill på en eller annen måte og nermest snuble inn i det overnaturlige.

Jeg vil senere ta for meg spesifikke myter og guddommeligheter i det keltiske åndsliv, og i særdeleshet se på alvetroen. Men allerede nå er det verdt å nevne at en av de aller mest kjente sagaene i verdenshistorien er av keltisk opprinnelse, og drypper med keltisk symbolikk og fortellertekninkk: Legenden om Kong Arthur.

Til neste gang, en numinøs hilsen
Roald

Sammen inn i lyset

And I heard a voice from heaven saying unto me, Write, Blessed are the dead which die in the Lord from henceforth: Yea, saith the Spirit, that they may rest from their labours; and their works do follow them.

rev 14:13

Kulter er på ingen måte noe nytt innen det religiøse liv. Helt siden organisert religion oppstod, i førhistorisk tid, har det antageligvis eksistert små utbrytergrupper som praktiserer en ny eller alternativt tro. Selve ordet har i århundrer båret en negativ klang, siden slike grupper per defenisjon ikke er en del av den "etablerte" religionen, og blir dermed sett på som opprørske eller tilogmed destruktive. Men det er først i moderne tid at den ekstreme frykten for kultaktivitet har bitt seg tak i den gemene hop, der det før var noe de geistlige bekymret seg over. Denne frykten stammer i stor grad fra noen skrekkeksempler fra 1900-tallet der kulter som The Temple of Light og Heavens Gate har kollektivt begått selvmord, enten for å oppnå frelse, rømme fra verdens ikke-hellighet eller unngå straffeforfølgelse. Psykologien bak slike masseselvmord er fremmed og skremmende og for en utenforstående virker det å gå inn i en kult både vanvittig farlig og grenseløst uklokt.

Fra heavens Gate-åstedet. Et av de mest uhyggelige fotografiene jeg vet om.

Hendelsene ved Waco i Texas i 1993 er nesten ukjente her til lands, men i USA er gruppen Branch Davidian som der møtte sitt endelikt synonymt med farlig kultaktivitet. Gruppens leder var en mann ved navn David Koresh (født Vernon Howell) som sa han hadde fått i oppgave av gud å starte en ny davids ett, og 'overtok' konene til alle mennene i gruppen. På åttitallet var det endel intern konflikt internt i gruppen over hvem som hadde retten på deres hovedkvarter, et bygg ved navn 'Mount Carmel', og både Koresh og hans motsander var hissige og våpenglade, og begge kjenninger av politiet. Etter at hans motstander havnet på mental institusjon etter at han myrdet en besøkende ved Mount Carmel gikk bygget til David Koresh. I  Februar 1993 skulle det amerikanske byrå for alkohol, tobakk og våpen undersøke Branch Davidian-området ved Waco ettesom Koresh og hans etterfølgere var anklaget for å ha et ulovlig våpenlager. Andre stående anklager, bland annet fra lokalavisa The Waco Tribune-Herald, omhandlet seksuelle ovegrep mot mindreårige og trusler mot deler av lokalbefolkningen som ikke var syvendedagsadventister. Byrået (ATF) fikk ikke tilgang til Mount Carmel, og når agenter forsøkte å ta seg inn i selve bygget ble de beskutt. Så fulge en 50 dagers beleiring av Mount Carmel, der FBI ble involvert og etter en tid brakte med seg stridsvogner og annet militært utstyr. 19. april setter medlemmer av Branch Davidian fyr på bygningen og samler seg i kapellet for kollektiv bønn. 76 medlemmer av gruppen mistet livet, inkludert Koresh selv.

Waco-saken er vanskelig fordi brannen på mange måter kan sees som 'vanlig' mord like mye som selvmord. Men psykologiske analyser av Koreshs personlighet og gruppens struktur og teologi har mange av selvmordskultenes kjennetegn. George D. Chryssides (forfatter av "Exploring New Religions") påpeker at Koresh, som en messiasskikkelse kanskje følte at det var hans oppgave å blir drept på samme måte som Kristus, og på denne måten gi startsignalet til apokalypsen. Hans flerkoneri forsvarte han ved å påpeke at Abraham og hans samtidige hadde flere koner, og kan dermed også ha sett på det å ofre liv som en rettskaffen og erbødig død, ikke et fullstendig fremmed syn i gammeltestamentelig tid. Gruppen levde i isolasjon, og ungikk på denne måten at deres tro ble dratt i tvil, og utviklet dermed fundamentalistiske trekk. Deres religiøse røtter foreskrev også en snarlig dommedag, og de kan ha operert i et klima av desperasjon og "ingenting å tape" mentalitet. Begge disse tingene er ifølge Chryssides vanlige i selvmordskulter.

Jeg burde påpeke at selvmordskulter er utrolig skjeldne. Vi kjenner til maks 10 tilfeller, litt etter hvilke definisjoner man vil bruke og hvilke historiske kilder man støtter seg til. Det er kanskje nettopp deres uvanlighet som gjør dem verdt oppmerksomhet. Men det er altså ikke slik at kultvirksomhet uten unntak vil ende i død og fordervelse. Til enhver tid eksisterer det mange tusenvis av kulter, hvorav det overveldende flertall er harmløse.

Numinøs Hilsen
Roald

Enda litt mer selvbiografisk

Scientific "facts" are taught at a very early age and in the very same manner in which religious "facts" were taught only a century ago. There is no attempt to waken the critical abilities of the pupil so that he may be able to see things in perspective.

Fra "how to defend socienty against science" (1975) av Paul Feyerabend

Denne posten bygger på en digresjon, jeg beklager en litt strømmende og ustrukturert form.

Da jeg kom hjem til jul i år, hadde foreldrene mine pusset opp det gamle soverommet mitt, slik at det også kunne huse andre gjester mens jeg ikke bodde hjemme. Det fikk meg til å tenke på oppryddingsaksjonen jeg gjorde på det samme rommet i sommer for å eliminere litt rot, så det var mindre å flytte på under oppussingen. i løpet av prosessen, dypt i en skuff fant jeg to lysestaker av messing, et par røde stearinlys og en kniv, relikvier fra en tid da jeg virkelig 'jukset i faget', og søkte overnaturlige krefter (wow, det høres så mye værre ut når jeg skriver det ned...). I en hylle full av løse ark fant jeg omkring hundre sider skrevet ut fra internett; det var instruksjoner i hvordan en kan trene ens telekinetiske krefter. Disse to oppdagelsene fikk meg til å tenke gjennom hvordan jeg gikk fra disse aktivitetene til her jeg er idag. Gjennom årene har jeg forsøkt å konstruere horoskop, jeg har søkt svar gjennom en pendel, fremført magiske ritualer (uten nevneverdig effekt) og åndemaning. Jeg har til og med fiklet med alkymi!

Jeg sier dette mest for å illustrere at jeg hadde en genuin praktisk interesse i disse emnene før den teoretiske kom, jeg var på denne tiden ikke opptatt av å FORSTÅ, men å BESITTE disse evnene. Dersom en skulle se på dette fra en terapeuts perspektiv kan de hende at min higen etter overnaurlig makt kan stamme fra maktesløsheten jeg følte ovenfor den hverdagslige mobbingen jeg møtte på skolen. For så fort jeg begynte på videregående skole og ble omgitt av vennligsinnede personer falt det praktiske aspektet av interessen bort, og de historiske, kulturelle, religiøse og mytologiske aspektene ble mer interressante. Det er ikke umulig at det kan komme av jeg på samme tid støtte på personer som var åpenlyst, og ikke minst REFLEKTERT religiøse. Min umiddelbare familie har alltid vært ateistisk, agnostisk, eller kristen av den typen som absolutt aldri blir brakt opp i samtale. Snik-kristne. Denne bakgrunnen hadde (har?) gitt meg en del fordommer omkring religion, det virket å være for ignorante eller simple folk, trangsynte og fordomsfulle og de fleste andre ubehagelige adjektiver en kunne nevne. Men her møtte jeg noen av de absolutt smarteste menneskene jeg har hatt den gleden å samhandle med, tolerante og imøtekommende og hyggelige, og jeg ble tvunget til å tenke meg om. Selv om jeg fortsatt støtter meg til det vitenskaplige verdenssynet innser jeg nå at dette på samme måte som religiøse verdenssyn krever et "jump of faith" for å plassere seg innenfor dens forståelseshorisont (for litt om hvor jeg har fått disse gale forestillingene her fra, anbefaller jeg "Sannhet og metode" av Hans Georg Gadamer, et vidunderlig verk om forståelse, "How to defend society against science" av Paul Feyerabend en opprivende artikkel for alle som ser på vitenskapen som fundamentalt "bedre" enn religion og "Understandig Religion" av Moojan Momen).

Nei, dette er ikke mitt bibliotek. Desverre.

I løpet av mitt første studieår gikk endel av studielånet til innkjøp av diverse bøker om emnet, og jeg lekte med tanken på å konstruere mitt eget trossystem, i bunn og grunn grunnlegge en kult. Jeg likte utfordringen i å lage noe noen ville tro på, men mangler desverre karismaen og de nødvendige "people skills" for å gjennomføre et slikt prosjekt, men det var en fin læringsøvelse, for jeg fikk sett på hva som allerede finnes, hva jeg ville kopiere, hva som henger sammen og hvordan jeg kunne få dette til å apellere til folk. Gjennom dette så jeg også verdien av religion, og dette har forhåpentligvis hjulpet meg til å bli mindre fordomsfull i møte med religiøse og religion. Årene etter har jeg fortsatt litt i samme spor, og selv om jeg sitter her og skriver en blogg som i bunn og grunn har en belærende tone må jeg jo innse at jeg vet omtrent like mye om okkultisme og alternativ religion som jeg kan om kemi: jeg kan navngi de mest kjente grunnstoffene, atom-elementene og hvordan molekyler oppstår, men forstår jeg virkelig dette? Nei. Ikke ennå, i alle fall. Derfor er det heller ikke så viktig om mange leser bloggen. Det er en øvelse for meg selv. En lagerplass for tankegods. Når jeg "gir fra meg" den kunnskapen jeg har, føler jeg at jeg må erstatte den med noe, og slik vil den forhåpentligvis bidra til at jeg lærer meget mer om disse esoteriske emnene.

herre, det ble et ganske egosentrisk innlegg, men nå som det er ute av systemet kommer det kanskje noe mer konstruktivt i fremtiden.

Numinøs Hilsen
Roald

Hvor kommer julen fra?

His eyes-how they twinkled! his dimples how merry!
His cheeks were like roses, his nose like a cherry!
His droll little mouth was drawn up like a bow,
And the beard of his chin was as white as the snow.

 fra "twas the night before christmas" (1822) av Clement Clarke Moore

Kanskje ikke det mest originale temaet rundt julen, men i arbeidet med denne posten fikk jeg ryddet i mine egne misforståelser, og julen viser seg å være kristen i mye større grad enn jeg trodde.

Vi har vel alle hørt at dagens julefeiring, selv om den er til ære for Jesu fødsel, inneholder mange elementer som ikke er kristne i opphav. Det første mange hører om er kontroversen over når på året frelseren faktisk ble født. Mange teorier insisterer på sommeren, siden gjeterne er på markene på nattestid. Men uavhengig av når det faktisk skjedde, tyder mye på at 24/25 desember ble valgt for å sammenfalle med vintersolverv, en av de største høytidene i mange før-kristne trossamfunn. Vintersolverv er punktet da dagene blir lengre, og kan sees som vårens 'fødsel', så det var naturlig å feire en fødsel på denne tiden.

I de teutoniske samfunnene i dagens tyskland og deler av frankrike var det vanlig å ta en eviggrønn busk inn i bosetningen og gi den en hedersplass, og gi den gaver i et magisk rituale designet for å sikre at våren igjen skulle komme. Dette har blitt forvandlet til dagens juletre. Epler, et annet hyppig element i juledekorasjonen er et nesten universellt fruktbarhetssymbol, spesielt i nordlige Europa, der det er en av de få fruktene som vil vokse. Julekulene på treet er en forenklet utgave av disse eplene.

Både gave-givningen og Julenissen selv er ganske sikkert kristne i opphav, begge hentet fra historiene om den tyrkiske St. Nikolas som gav gaver til byens fattige barn. Men hans moderne utseende stammer dels fra diktet "Twas the night before christmas" av Clement Clarke Moore, Coca Colas reklamekampanjer og Germanske/Nordiske avbildninger av nisser. Moore er den første som beskriver Julenissen som feit og uhelbredelig lystig. Den røde luen stammer fra tyske forsestillinger om nisser som underjordiske folk, tradisjonellt har gruvearbeidere i Tyskland gått med røde luer. Skjegget for å understreke at nisser lever mye lenger enn mennesker. Men deres nisser gikk ellers kledt i dagligdagse folkelige klær, så den rode jakken og buksen med hvit kant er der for å stemme overens med Coca Colas fargeprofil.

Noen ting rundt selve Jesu fødsel som ofte blir avbildet/sunget/fortalt feil. For det første står det i Bibelen ikke hvor mange vise menn som kom for å hylle barnet. Det at man tenker seg tre kommer av de tre gavene; gull, røkelse og myrrah. Det står heller ikke skrevet at det hele foregikk i en stall. Et vers forteller at han ble lagt i en krybbe, og dyrene som ofte blir inkludert på avbildninger er i beste fall et eksempel på kunsterisk frihet.
Det er selvfølgelig fortsatt en vakker historie.

Numinøs Hilsen
Roald

"Se hva som skjer"

Jeg satte meg ned for å finne ut hva det neste blogginnegget mitt skulle handle om. Så jeg begynte å komponere en liste. Den ble ganske lang etterhvert. Så jeg legger den ut som en sniktitt på hva som kan ventes fra denne kanten fremover. Forslag og kritikk er veldig velkomment.

Cornelius Agrippa – Mannen som gjorde okkultismen stueren

Druidisme – Før og nå

Wicca – Hvor kom den fra, hva innebærer den egentlig?

Gerald Gardners liv og levnet

Alkymi – hvordan har det overlevd til moderne tid?

Idun og hennes epler

Den hermetiske orden det gyldne daggry

De teosofiske seskap

Rosetta-steinen og egyptiske aspekter ved moderne okkultisme

3 Store Guddommer fra keltisk mytologi

Helvetesild-klubbene (the hell-fire clubs av Evelyn Lord)

Giordanio Bruno – solen er en stjerne, universet er endeløst

Hermes Trismegistos – den største mannen som aldri har levd

Anton LaFey – The Church of Satan

The Left Handed Path – kristendommens anarkistiske lillebror

Tryllestaven – hvor kommer den fra, hvilken rolle spiller den?

Aleister Crowley – Verdens ondeste mann

Del 3 av gnostisisme-reisen

de gnostiske evangelier

Arbamerlin

Salomo

Vismann = Okkultist?

Blavatsky og Rasputin

Demon-leksikon -hvorfor?

Rosenkors

Jomfrudommens hellige aspekter, "renhet" som rituell forutsetning

Pantheisme

Thelema, OTO

Occultismens rolle i tidlig psykologi – Jung og Freud

Liber Falxifer

Mystisisme og narkotika – opium og LSD

Nornene og kvinnenes magiske potensiale i vikingsamfunnet

Baccus - hedonisme satt i (religiøst) system

hekseprosessene – sannhet og myte

Hekseprosessen i Salem

Kaosguder – Den evige syndebukk

tallmagi – fra pythagoras til magiske kvadrater

Numinøs Hilsen

Roald

Hva er magiens sanne språk?

“Moreover an evident sign of this opinion is, that though each Demon, and Intelligence do use the speech of those nations, with whom they do inhabit, yet to them that understand it, they never speak in any Idiome, but in this alone”

Fra ‘Occult Philosophy Book III’ av Henry Cornelius Agrippa

I den vestlige verden har det vært betydelig diskusjon om hvilket språk magiske formularer og ritualer skal utføres i. Latin var i veldig mange år favoritten, siden det var språket til Vulgata, den mest populære bibeloversettelsen i Europa, og også generelt de lærdes språk. Man mente det hadde en egen tyngde og offisiell klang. Gresk var også vanlig, siden det, kanskje i enda større grad enn latin ble sett på som et “grunnspråk” og dermed i stand til å utrykke større sannheter og kommunisere mer direkte med universet eller gud, litt avhengig av hvilken magisk retning en følger. Hebraisk har også vært veldig populært, siden det er, eller ligger tett opptil språket til deltakerne i det gamle testamentet, den mer “magiske” av de to delene av bibelen, og fordi at mye av den magiske tradisjonen i Europa stammer fra jødisk mystisisme. Et kanskje mer fjerntliggende valg er Arameisk, språket Jesus selv skal ha snakket. Logikken bak er jo god; når du i den kristne tradisjonen påkaller noe overnaturlig gjør du det fra himmelen, og da kan det lønne seg å bruke ‘deres’ språk. I en kort periode i renessansen var også italiensk populært, da Medici-familien fikk mange nyoppdagede magiske skrifter oversatt.
Ettersom vi beveger oss opp imot 1700 og 1800-tallet begynner de magiske miljøene å bli mer uavhengige av de etablerte religiøse bevegelsene, og har sin egen lille reformasjon. Språket som benyttes er ikke det viktigste, men at det som blir sagt er ektefølt, og derfor kan det lønne seg å la de praktiserende bruke sitt eget språk. Samuel Liddell MacGregor Mathers fra The Hermetic Order of the Golden Dawn er ansvarlig for å ha oversatt mange betydelige magiske tekster til engelsk på slutten av 1800-tallet, blandt annet tekstene til Abramerlin (ja, seriøst), og dermed gjort dem tilgjengelige for de ordinære masser som kanskje ikke tidligere hadde den nødvendige klassiske utdannelsen. Spesiellt “sin egen lykkes smed” tanken som ligger i Wicca og andre nypaganistiske tradisjoner gjorde det fullstendig legitimt å benytte nesten alle tenkelige metoder for å bringe frem resultater, fra sang og nynning til dans og andre tradisjonelle magiske handlinger, siden magien uansett skjer mellom den praktiserende og naturen kan den praktiserende velge den metoden de selv føler er riktigst for å kommunisere sine ønsker. Nydruidismen i storbritannia benytter en versjon av keltisk, noen av dem som følger åsatru benytter norrønt, og så videre. Men disse er nye religiøse tradisjoner, eller i det minste nylig gjenopplivede, og er dermed ofte liberale når det kommer til hvilke språk som kan benyttes.

Gods-kultene i stillehavet

her har vi ett av de merkeligste religiøse fenomenene iallefall jeg kjenner til. Når stammekulturer kommer i kontakt med mer teknologisk avanserte samfunn hender det at de vil bli oppsatt på å skaffe seg denne teknologien, ved hjelp av religiøse midler. De ber eller utfører ritualer for å skaffe seg ting som radioer, påhengsmotorer eller radarapparater, som de selv mener er blitt sendt dem av deres guder, og som bare uheldigvis havnet i hendene til fremmede. I noen tilfeller er også selve de tilreisende blitt tilbedt som gudenes sendebud eller guder i seg selv.

Godskult-tendenser har blitt utvist i størst grad i Ny Guinea, og fikk en stor oppsving under og etter andre verdenskrig, da amerikanskje og japanske styrker benyttet øyene i stillehavet som mellombaser og flyplasser. Da krigen var over ble store mengder utstyr stående igjen, og dette blir ofte sett på som kostelige skatter av stammene i området. For å oppforde til nye forsendelser har noen av dem forsøkt å gjenskape forholdene under krigen, helt ned til å imitere de fremmede, og bygge flystriper og egne ‘radioapparater’.

Per idag er det ikke mange gods-kulter igjen, men et betydelig unntak er John Frum-kulten, som eksisterte før andre verdenskrig i form av en mer tradisjonell stammepraksis, men per idag ”tilber” de en skikkelse ved navn John Frum, som noen ganger fremstilles som sort, noen ganger som hvit, og kledt i “vestlige klær”. Han skal ha gått rundt i Tanna-området på Vanatu og lovet de innfødte de vestlige beboernes materielle goder hvis de bare forkastet de vestlige idealene, pengene, skolering og religion. Idag holdes årlige parader for ham, og det er også tilhengerne av John Frum-kulten som har stått for de fleste gjenskapelsene av forholdene under krigen, og de imiterer militært personell selv om de selv er fullstendig fredelige.

all info i denne bloggposten er hentet fra disse to wikipedia-artiklene, og inneholder derfor eventuelt eventuelle feil derfra:
John Frum
Cargo cult

Tatt av vinden

Jøss, eksamenssesongen kom og tok meg!
Har ikke hatt stort med til til overs for blogging, spesielt siden disse innleggene tar litt tid å researche og komponere. Men nå har jeg noen lediger dager på rad, og satser på å levere et par innlegg før uka er omme.

Alt tatt i betraktning synes jeg jeg har klart meg bra, med tanke på at jeg ikke lovet noe mer enn ett innlegg i halvåret.

Jeg gikk idag til innkjøp av boka the hell-fire clubs - sex, satanism and secret societies av Evelyn Lord, og selv om tittelen kanskje er i overkant sensasjonell virker den lovende ut ifra det lille jeg har bladd i den. De har den på ark (i det minste i Trondheim, jeg aner ikke om ark opererer med standarder på slikt).

Jeg gikk også til innkjøp av en Bibel (King James Version) og en Koran (en ny oversettelse av Tarif Khalidi), det var en liten katastrofe som jeg har ment å rette på i årevis at jeg ikke har hatt skriftene til de store verdensreligionene. Alt er selvfølgelig tilgjengelig online, men det er noe eget i å bla i en bok. Skal få klørne i buddhistiske, jødiske og hinduistiske ganske snart. Må legge gulvet før man kan male det, for å si det på den måten.

Numinøs Hilsen
Roald

Reiseskildring #1 Gnosis - Del 2. Læremesteren

So whoever learns these things and becomes acquainted with all the angels and the causes of their existence - such a person becomes invisible and incomprehensible to all angels and authorities ... And few people can know these things - only one in a thousand, and two in ten thousand ... One is wholly forbidden to reveal their mysteries; rather, one must keep them secret in silence.

Fra 'The Gnostic Scriptures' sitert i 'Understanding Religion' (2008) av Moojan Momen

Vel, det tok litt tid fra innlegg til innlegg, men jeg har faktisk lært litt om gnosis og gnostisisme.

'Undestanding Religion - A Thematic Approach' av Moojan Momen lister tidlig i verket opp forskjellige former en religiøs bevegelse kan ta, og store deler av denne bloggposten blir i praksis avskrift av Momen sin (geniale) bok. Her er former vi kjenner fra kristendommen, som evangelisme, og monastisisme (ikke 100% sikker på fornorskingen der, ordet omhandler klostertilværelsen som en religiøs form). Gnostisisme er kun en av disse formene, og er i større grad utbredt i østlige religiøse tradisjoner. Det sentrale kjennetegnet ved en gnostisk religiøs tradisjon er et personlig læremester-elev forhold, der den religiøse innsikten blir overlevert direkte til én elev eller i noen tilfeller en liten gruppe. Det er et bilde vi kanskje kjenner aller best fra tibetansk buddhisme, men også utbredt innen islam. De gnostiske retningenes hovedtanke er at disse få utvalgte skal få spesiell tilgang til esoterisk (indre) kunnskap til religionens tekster eller ritualer. Et annet sentralt poeng er at gnostiske grupperinger skjelden er interessert i å øke sitt antall i særlig grad, der hvor andre religiøse grupper ser styrke i tall ser gnostikerne at kunnskapens unikhet, det at bare en liten gruppe har oppnådd den, bare øker dens verdi.

De fleste gnostiske tradisjoner ser religiøs innsikt som en prosess, en spirituell reise. Genuin innsikt av verdi krever arbeid, og kan i tilegg kun gis gjennom personlig kontakt med andre som allerede har fullført reisen, ikke gjennom studier av skriften, selv om skriften selvfølgelig er meget sentral. Boken går videre og lister noen sentrale gnostiske tradisjoner innen verdensreligionene, Kabbalah i jødedommen og Catharene i kristendommen (Dette var gruppen 'Hellig Blod Hellig Gral' nevnte). Boken nevner også at gnostiske tradisjoner i vesten kan gå langt utenfor "grunnmaterialet" og nevner grupper som rosicrucierne og scientelogikirken som videre eksempler på kristne gnostiske grupper som har tøyd strikken veldig langt. Personlig kjenner jeg ikke til noen kristne røtter i scientologikirken, men disse vil kanskje bli innlysende ettersom jeg utforsker stoffet videre.

De religiøse formene utelukker ikke hverandre. Buddhisme tar som regel både en gnostisk og en monastisk form, Shi'i tradisjonen innen Islam har både Gnostiske og Mystiske aspekter. Jeg bør vel ta opp mystisisme som en religiøs retning ved en senere anledning, men den baserer seg på å oppnå andre sinnstilstander som en vei til religiøs innsikt, f.eks meditasjon eller rituell dans, eller et fjell av andre metoder. Gnostisisme og Mystisisme opptrer veldig ofte i tandem, spesiellt vestlige gnostiske samfunn.

Dette har gitt meg et bedre grep om hva religionsvitenskapen mener om gnostisisme som form, men dersom man leser wikipedia-artikkelen om emnet ser man at forfatteren(e) der har et fullstendig annet syn, der de betrakter gnostisisme som en i utgangspunktet kristen tradisjon der grupperinger velger å definere Guds natur eller Jesus' rolle i menneskets frelse på vidt forskjellige måter enn den forkynnet av de katolske og protestantiske kirkene. Jeg skal også ta en titt på hva de alternative miljøene på nettet legger i begrepet, og trekke frem akkurat hvilke gnostiske tanker som har hatt størst innflytelse på de esoteriske, mytiske, magiske miljøene opp igjennom århundrene. Det innlegget vil antageligvis komme senere idag eller imorgen.

Dersom det er noe dere lurer på eller vil legge til eller trekke fra, ikke nøl med å legge igjen en kommentar. Jeg er absolutt åpen for at jeg tar fullstendig feil i alt jeg sier.

Numinøs Hilsen
Roald

Bokhylla I

No two persons' experience is exactly the same and so it is difficult to find words with which all would agree. Any description of religious experience or attempt to analyse it is, therefore, bound to be unsatisfactory, at least in some respect, for all who read it.

Innledning 'the religious experience' tatt fra 'Understanding Religion' av Moojan Momen

Fra ganske ung alder har jeg trasket rett til alternativ-avdelingen i alle bokhandler jeg har funnet, og på dette viset har det etterhvert hopet seg opp en god del bøker om esoteriske emner. Det gjelder bare å se forbi selvhjelpsbøker om positiv tenkning og bøker om krystallenes helende kraft, det står som regel en godbit eller to i hver bokhandel. Her skal jeg ta for meg fem:

 Magic and Witchcraft - From shamanism to the Technopagans
av Nevill Drury
Denne boken holder ikke helt det tittelen antyder, det er ingen fullstendig oversikt over tro på magi "fra A til Å". Det er snarere en essaysamling om utvalgte emner forbundet til hekseri ogslik styggedom. Blandt høydepunktene kan nevnes et inngående kapittel om Aleister Crowleys liv og virke, pluss én om MacGregor Mathers og The Hermetic Order of the Golden Dawn. Velskrevet of informativ, og tidvis illusterert.



The Encyclopedia of Magic & Witchcraft: An Illustrated Historical reference to spiritual worlds
av Susan Greenberg
Denne boken ligger tettere opp til sin ambisiøse tittel: den inneholder en historisk antologi av de mest sentrale periodene i vestlig magi. Den inneholder også sider om sjamanisme, både i Afrika men også blandt inuitter og Samer, og går helt opp til dagens ny-druidisme og Wicca, og andre ferske religioner som mener å stamme fra eldgamle tradisjoner. Boken er nesten latterlig rikt illustrert, det er omtrent like mye bilder som det er tekst i denne. Det kan virke som om den er skrevet av en praktiserende magiker, og det kan muligens ha farget fremstillingene en smule. Alikevel kan jeg ikke tenke meg et bedre utgangspunkt for å få fart på nysgjerrigheten enn denne boken.

The Dictionary of the Esoteric
av Nevill Drury
Igjen, akkurat hva omslaget påstår: en alfabetisk fremstilling av sentrale navn og begrepet forbundet med esoteriske emner. Her finner du Abramerlin, Isis og Øye: altseende. Som ordbøker flest kanskje mest nyttig dersom en annen tekst tar det for gitt at du kjenner til disse utrykkene (forbausende skjeldent når det kommer til moderne bøker om emnet), men faktisk også underholdende nok i seg selv. Skrevet av samme mannen som skrev den første boka på lista, det kan virke som om jeg bør sjekke mine egne forestillinger for å se om Drury har fått for stort spillerom.

Modernitetens Okkulte Inspirasjon - Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos
av Frances A. Yates, oversatt av Kåre A. Lie
Dette er sakene. En skikkelig forsker som skriver en skikkelig bok. Teorien er at opplysningstiden, og med den vår moderne verden, ble kickstartet av 'oppdagelsen' av visstnok 'eldgamle' esoteriske skrifter i Italia under rennessansen. Skrevet fullstendig utenifra men tar troen på dens egne premisser, boken beskriver tekstene og den effekten de hadde på samfunnet rundt seg, på kirken og vitenskapen. Kan man håndtere den virkelig serøse formen er dette utrolig fengslende lesning.

Understanding Religion - A Thematic Approach
av Moojan Momen
En ufattelig omfattende verk om religion i alle dens former, tannhjulene som får dem til å gå rundt, hvilken rolle de spiller i folks liv, hva som er nyttig, hva som er skadelig, hva som er skremmende, hva som er vakkert. Boken strekker seg over 600 tettskrevne sider og bør være å finne i religionsvitenskapshylla i din lokale fagbokhandel. Boka inneholder også en seksjon om Gnostisisme jeg vil basere det neste reiseskildringsinnlegget på.




Det var alt for denne gang, kommentarer og innspill er alltid velkommne.

Numinøs Hilsen
Roald

Ekstra nyhetssending! Terry Pratchett og Jacqueline Simpson om folketro

I am a writer, I think about folklore like a carpenter thinks about trees

Terry Pratchett, i nettopp denne diskusjonen

Et veldig kjapt innlegg for å dele en podcast fantasyforfatter Terry Pratchett deltok i. Pratchett har skrevet en serie bøker satt i skiveverdenen, som skamløst stjeler overtro fra alle verdenshjørner. Han har sammen med Jacqueline Simpson skrevet en bok om lokale legender, folketro og derets funksjon, hvorfor og hvordan det oppstår. Det kommer til å komme flere deler av diskusjonen i løpet av november, men jeg ville bare få delt det mens jeg hadde den friskt i minnet. Veldig interessant for alle som er interessert i disse greiene.



Klikk her! To deler lagt ut så langt, linker i kolonnen til høyre.

Reiseskildring #1 Gnosis - Del 1. Hva jeg allerede vet

Alle veier fører til gnosis. Jeg har nå "studert" esoteriske, okkulte og mytologiske emner mer eller mindre aktivt i 4-5 år, og det virker som hvorenn jeg snur meg dukker ordet "gnostisk" opp. Så det er litt problematisk at jeg ikke har noen klar forestilling om hva ordet innebærer, hva refererer det til? Jeg vet at gnosis er gresk for kunnskap eller innsikt, og jeg er selv a-gnostiker, eller en uten kunnskap (i det tilfellet om gud, eller en som mener det ikke er mulig å vite noe om guds eksistens enten den ene veien eller den andre). Men det er tydeligvis ikke bare det det refereres til her. Gnostisk er tydeligvis noe konkret, spesifikt som ligger til bakgrunn for mye annet esoterisk, okkult og mytologisk (jeg bør lage en forkortelse av noe slag).

Jeg har noen vage forestillinger om en gjeng utbrytere som praktiserte sin helt egne form for kristendom i de franske pyrinéene. Men dette kommer fra boka "hellig blod, hellig gral", og selv om jeg elsket boka når jeg leste den, har jeg mistet mye tiltro til forfatterne i ettertid.

Jeg må nesten begynne i den enden, se om det var noen sannhetsgehalt i det hele (og nei, jeg skal ikke sette meg på nesten fly til sørfrankrike, men kanskje se om det er noen andre kilder enn gutta bak HB-HG)

Hvis noen av dere føler for å gå på jakt sammen med meg vil jeg herved dele den første, nesten latterlig sentrale nettsiden når det gjelder å finne info om tro: http://www.sacred-texts.com/

Numinøs Hilsen
Roald

John Dee og Edward Kelley – kongelig magiker og himmelens oversetter

Can the winges of the windes understand your voyces of wonder? ...

Stronger are your fete that the barren stone:
And mightier are your voyces than the manifold windes...

Utdrag fra Dees nedtegnelser tatt fra 'The Enochian Magic of John Dee' (1984)

Den ene påstod å ha konversert med engler, å ha arvet deres språk og å kunne dele deres visdom med menneskeheten. Den andre var hofflege og -magiker under Elisabeth den førstes regjeringstid, med et brennende ønske om å 'helbrede' verden. I tandem produserte de noen av de mest sentrale verkene innen rituell magi, et språk og et trosystem som skal være en direktelinje til Guds hender i verden.

John Dee (1527-1608) var i sin tid en av Englands største intellektuelle. Han samlet i løpet av sitt liv Englands største bibliotek, og praktiserte magi åpenlyst i en tid da slikt i beste fall ble uglesett, og som oftest høylydt fordømt som Satans verk. Han fikk sågar innpass som hofflege og -magiker. Det var fortsatt noen hundre år før et betydelig skille mellom disse, mellom vitenskap og 'magi' var å finne, Dee fungerte som en altomfattende vismann, herre over skjult kunnskap som ikke var resten av hoffet forunt. Han var en meget rettskaffen kristen, og som lege mente han at all helbredende kraft springer ut fra gud. Men han hadde et ganske radikalt syn for sin tid, i det at han ikke følte at kirken var et nødvendig mellomledd mellom mennesket og Gud. Allerede fra ung alder satte Dee ut på jakt etter det han selv kaller 'a radical truth', først lette han i verdslige studier, matematikk og medisin. Men han følte at kunnskapen måtte komme fra gud, enten direkte eller indirekte, og han følte at de mystiske praksisene lå nærere det himmelske. Han levde som sagt et meget rettskaffent liv, og skuffelsen ble stor da han selv ikke var følsom for ånder og inntrykk. Dee gikk på jakt etter noen som kunne være hans medium.

Han fant denne i Edward Kelley (1555-1597), en omreisende spåmann med et tvilsomt rykte. Kelley sa han kunne se og høre engler gjennom sin krystallkule, og sa seg villig til fungere som mellommann i Dees forsøk på å få svarene han søkte fra disse overjordiske skapningene. Kelley ble ansatt av Dee og fikk en romslig årslønn på 50 pund. Dee var veldig ivrig i sitt åndelige arbeid, i perioder arbeidet han og Kelley i timesvis hver eneste dag med åndemaning og andre ritualer, gjort ekstra tidkrevende ved at Dee insisterte på åndelig og kroppslig renselse før og etter hver arbeidsdag. Dees nedtegnelser kan tyde på at Kelley hadde et psykisk sammenbrudd underveis, der han rømte fra arbeidslokalet og ut på gaten, og viftet med en kniv mot venner og bekjente. Men ut av arbeidet deres kom det de følte var ekstraordinære resultater.

Engler skal ha talt til dem i et eget himmelsk språk, som de ga til Dee og Kelley som den språk magisk arbeid 'hørte hjemme i', opp til dette punktet var i hovedsak brukt latin, gresk og hebraisk. Englene ville gjenopprette magien til dens rette form, der den ville kunne gi menneskeheten utrolige overnaturlige evner. Men englene ville ikke bare hjelpe Dee og Kelley, de ønsket også å bringe verdens ende og med den, det nye Jerusalem.

Det magiske systemet Dee og Kelley satt igjen med hadde noen grunnleggende likhetstrekk med det som Cornelius Agrippa etablerte noen hundre år tidligere (Agrippa tok de første stegene på veien for å gjøre magi stuerent), hvilket betyr at det var et rituellt system basert på åndemaning, der magiske operasjoner tar form omtrent som en vanlig religiøs messe. Først en Renselsesprosess, så en 'sikring' av området dersom noe skulle gå galt, som regel ved bruk av en magisk sirkel. De magiske sirklene er kanskje noe av det mest visuellt slående ved den rituelle magiske tradisjonen og har sammen med pentagrammet fått innpass blandt våre skrekk-ikoner. Så ville man påkalle den ånd man ville ha kontakt med gjennom en komplisert rekke besvergelser, ofte i form av et dikt eller en sang. Når ånden dukket opp måtte man ofte følge veldig spesifikke instruksjoner for kommunikasjon. Noen ånder skulle bare kunne forstå hebraisk, andre insisterte på at magieren ofret en eikegren eller annet. Så måtte ritualet gjøres i revers; ånden måtte av-påkalles, man måtte eliminere den magiske spenningen i området før en kunne igjen gjennomgå en renselse for å fjerne eventuelle aspekter av ånden som kunne henge igjen, og som kunne gi dem fri tilgang til magikeren i ettertid. Dee og Kelleys system hadde som nevn mye til felles med Agrippas, men alle navn og 'nøkler' var anderledes. Den magiske nøkkelen var instruksjoner om hvordan en skulle utforme de spesielle magiske sirklene for hver engel, hvilke navn som skulle messes i hvilken rekkefølge og så videre.

Deres tekstgrunnlag har blitt bygget stort på i ettertid, og enokisk magi anses idag som en egen arm av rituell magi, der man bare påkaller ånder som antas å være vennligsinnede (men fortsatt farlige). 

Every table hath his key, every key openeth his gate, and every
gate being opened giveth knowledge of himself, of the entrance, and
the mysteries of those things whereof he is an enclosure. Within these
Palaces you shall find things that are of power...for every Palace is
above his City and every City is above his Entrance.

Utdrag fra Kelleys nedtegnelser, tatt fra  'The Enochian Magic of John Dee' (1984)

Frimureriet, et forsøk på en innføring

Thou faires flower of aroma divine,

In social value, man with man combine;

Breathe in this life, prevade his inmost soul -

His powers enlighten and his wrath control;

Sway thy grand sceptre as his soul shall rise,

Till, like the hosts that fill the azure skies,

He lives for man - to help, to save, to bless,

Th' afflicted widow and the fatherless.

Yade Mecum, tatt fra 'Masonic Gem' av L.A. Alford (1868)

hvorfor ikke begi seg ut på det vanskeligste først?
Frimurerilogene, kanskje en av de mest myteomspunnede gruppene i moderne tid, offer for utallige konspirasjonsteorier og ondsinnede rykter.Ryktene er godt hjulpet av at det kan virke som annenhver betydelig person i historien har vært frimurer, og deres forholdsvis reserverte praksiser kan gjøre det lett å anta at disse folkene har uhyggelige intensjoner. I virkeligheten er frimureriet, i sine mange former, blandt de mest åpne av såkalte 'lukkede' selskap, og langt ifra 'hemmelig', som mange skal ha det til.

Når det er klargjort, la oss snakke litt om hva frimureriet faktisk er. Som navnet antyder springer gruppen ut fra murermiljøene i sen-renessansen, og de var en av verdens første fagforeninger. Men siden arbeiderorganisasjoner ble uglesett valgte murerne å møtes i hemmelighet. Ettersom alle de gode murerne etter hvert organiserte seg, og murerarbeid på høyt nivå i de dager betalte pene summer (katedralbygging og lignende), endte frimurerne opp med endel penger. Disse verdiene tiltrakk seg de allerede rikere, og ettersom årene gikk ble frimureriet i større og større grad en forening for de adelige, geistlige og søkkrike. Den fungerte som en ekskusiv kameratklubb, en anledning til å nyte god mat og drikke, og, kanskje viktigst i vår sammenheng, en viktig bidragsyter til vestlig åndelig tenkning.

Det kan være vanskelig å tidfeste frimureriets begynnelse, noen tekster snakker om loger i skottland sent på 1500-tallet, og Regius-diktet, det tidligste frimurerske dokumentet vi kjenner, påstår det fantes loger i storbritannia allerede på 900-tallet. Men det tryggeste holdepunktet vi har er grunnleggelsen av den engelske storloge i 1717, som straks etter begynte å fungere som meglende organ mellom alle landets loger, dette markerer også punktet da frimurerne begynte å fungere mer eller mindre som én organisasjon, da de før hadde vært spredte grupper med mer eller mindre samsvarende tradisjoner og ritualer.

Det kan være enda litt vanskeligere å fastslå akkurat hva frimurerne tror. Det er i det minste klart at tro på en høyere makt er en forutsetning for medlemskap, og de aller, aller fleste loger har en bibel liggende sentralt, siden et stort flertall av deres medlemmer da er kristne (frimureriet er i størst grad utbredd i vesten). Kanskje dents første og største forskjell fra andre kristne organisasjoner er at frimurerne ikke bedriver misjonsvirksomhet. Medlemskap blir bare tilbudt ved invitasjon av et annet medlem. Frimureriet er ordnet i grader, der hver grad reperesenterer et nivå av innvielse og innsikt. Antalle grader varierer ettersom hvilket frimurersystem som følges. Norske frimurerloger bruker i all hovedsak det som kalles det svenske system. For å stige i gradene må man beviste seg rede gjennom en test, for så å symbolsk dø og bli gjenfødt inn i den nye graden.

Frimurerne har en enormt rik symboltradisjon, blandt de vanligste kan nevnes passer og vinkelhake, tvillingsøylene, stinge, nøkler, sol og måne, og utallige andre. Det er bemerkelsesverdig at frimurerne, selv om de for århundrer siden forlot sine murer-røtter, fortsatt har bygget sine esoteriske lignelser på murer-grunn. 'Masonic Gem' av L.A. Alford begynner med å fortelle leseren hvordan logens oppgave er "ulikt andre kristne organisasjoner", å bringe grovsteinen fra bruddet og, ved hjelp av sine esoteriske verktøy, forme den til "noe høyere". Mange av de mer obskure symbolene er lånt fra gnostisk kristendom, som hadde det med å navngi og personifisere aspekter av sin tro, for ikke å nevne menneskelige egenskaper og dyder. Det vil antakelig komme et innelegg om symboler som opptrer på tvers av denne bloggens interessefelt.

Dette får stå som en foreløpig introduksjon til frimureriet. Det er lite som er sagt i få ord om denne gruppen, så utrolig viktig i vestens kulturelle og religiøse utvikling, og det er kanskje enda mindre som er mulig å vite sikkert for en uinnvidd som meg selv.

From where atlantic billows roar,

To Californias golden shore;

On mountain top, in valley green,

The Mystic Brotherhood are seen.

While million voices joined in one,

Tell what the working craft has done,

To soothe the sufferer, ease his pain,

Or bear him to his friends again.

Fraternal Greeting 3. vers. Tatt fra 'Masonic Gem' av L.A. Alford (1868)

Litt om min bakgrunn

Da jeg var 11 år gammel fikk jeg boken "Magi og Mystikk" (Linky) skrevet av Francis X. King gjennom barnebokklubben. Det er en bildebok, med korte, illustrerte artikler om det meste som kan kalles overnaturlig eller uforklarlig. Boken hadde en artikkel om varulver, en om ley-linjer, en annen om djevelbesettlse, en om stigmata, en om drømmetydning, en om auraer og så videre og videre, opp og i mente. Men det som virkelig fengslet et ungt sinn var artiklene om magi. Jepp, god gammeldags magi, med tryllestaver og trylleformularer og alt det der, i virkeligheten. Tenkte jeg i det minste da. En side som viste diverse regalier, forskjellige staver og lingnende lå klemt mellom en artikkel om drømmetydning og en jeg ikke forstod var relatert før jeg igjen kastet meg over boka noen år senere; "det gyldne daggry".

Jeg kommer helt sikkert inn på det gyldne daggry (the hermetic order of the golden dawn) ved en senere anledning, de er veldig sentrale i gjennopplivningen av troen på magi i vesten. Men denne artikkelen viste seg å være et fantastisk utgangspunkt for å støte på andre, relaterte grupper, personer og praksiser. Her hørte jeg om Aleister Crowley, som i sin tid ble kalt verdens ondeste person (og han levde samtidig med Anton LaVey, som skapte den moderne satanismen), rosenkors-ordenen, en muligens mytologisk 1300-talls magikerorden, ansvarlig for at veldig mange vistnok eldgamle magiske skrifter har overlevd, og mye annet. Langt ifra alt dette er direkte relevant til denne bloggen, men på samme måte som vitenskapen henger nøye sammen fra fagområde til fagområde (der sosiologi henter mange teorier fra psykologi og økonomi osv), så gjør mystisisme mye det samme. Det gyldne daggry tilba foreksempel en gruppe egyptiske guder, rosencreuzerne skal etter sigende ha sprunget ut ifra gnostisistiske kristne grupperinger i den franske fjellheimen, og så videre.

Da jeg i såpass ung alder satt med denne boka på fanget tok jeg hvert ord for god fisk. Jeg var interessert i disse tingene på deres egne premisser, jeg ville lære meg magi, for rakkern! Jeg kan trygt melde at denne barnetroen har svunnet hen med årene. Per idag er jeg nesten utelukkende interressert i religion, tro og mytologi pågrunn av den sosiologiske betydningen de har, den rollen de har spilt i menneskehetens historie, de psykologiske og kulturelle aspektene. Jeg erkjenner også troens egenverdi, hva den gir mennesket, og i hvor stor grad vi trenger ritaler som en del av våre liv. Men de mystiske aspektene ved menneskelig kultur har også mange interessante historier å fortelle, facinerende bilder, sjokkerende ritualer og vakre lignelser som folk flest aldri møter, at de blir uglesett pågrunn av deres annerledeshet.

Da tror jeg innvielsen av den nye bloggen er overstått, og jeg skal gi meg i kast med et skikkelig innlegg. Bare still spørsmål og kom med forslag til hva jeg skal håndtere først, om det er noe her eller en annen plass som har vekket deres nysgjerrighet jeg kanskje kan oppklare litt. Kommentarfelt ohoi!

Numiøs Hilsen

Roald

hjelp, hva har jeg begitt meg ut på?!

Jeg har sett med misunnelse på venner og bekjente som kan skrive i det vide og det brede, og få folk til å lese dette! Jeg har lekt med tanken på å starte en blogg lenge (faktisk så lenge at jeg etablerte denne bloggen i 2007, under annet navn og med annen hensikt), men jeg har alltid gitt opp av frykt for å ikke publisere ofte nok. Men etter å ha lest Truls Åkerlunds fantastiske teologiblogg http://gudikirkeasyl.blogspot.com/, fikk jeg igjen blod på tann.

Jeg ønsker å gjøre noe i samme stil som det Truls har gjort, men fra et livssynsnøytralt standpunkt, og med fokus på trosretninger, og i noen tilfeller ganske enkelt tankeretninger, som ikke får så mye oppmerksomhet. Jeg har ingen illusjoner om at jeg er kunnskapsrik på dette området, så dette vil like mye blir en reisedagbok mens jeg snubler meg gjennom verdensmytologi som en klassetime der jeg øser av kunnskapens beger.


Her er den umiddelbare planen, åpen for innspill:

• Fortelle litt om min egen interesse for emnet tro og hvilke kvalifikasjoner, om noen, jeg har
• Presentere det lille jeg vet og gi dere et blikk inn i bokhylla mi
• velge et ukentlig/månedtlig/så ofte jeg får til å poste regelmessig-ig tema og utforske det, og poste resultatet
• tilby linker til interessante og verdifulle ressurser innen de emnene jeg berører.

Høres det bra ut? Uten å si noe som helst om rekkefølge, her en en liste eksempler som jeg kanskje vil ta opp i denne bloggen:

Den Europeiske naturmagi-tradisjonen, sumerisk mytologi, frimurer-borderskapet og andre hermetiske ordner, utbryter-sekter og kulter med røtter i de store verdensreligionene, keltisk mytologi, gammel gresk religiøs praksis, rituelle aspekter ved dagliglivet, de apokryfe tekstene, og mye, MYE annet. Dette emnet er skremmende nær uuttømmelig.

I et forsøk på å begrense bloggens omfang og gjøre skriveprosessen enklere har jeg valgt å ikke berøre troshandlinger og praksiser som ikke er en del av et større SYSTEM. Emner jeg dermed IKKE vil skrive spesifikt om inkluderer hjemsøkninger og tro på spøkelser, krystallterapi og andre aspekter av 'moderne' 'alternativ' medisin, besøk fra det ytre rom, og veldig mye annet. Det kan fortsatt hende jeg vil tilby linker som omhandler disse emnene om det føles naturlig i forbindelse med et annet emne.

I dette tilfellet ble virkelig veien til mens jeg gikk, planen ble utformet mens dette innlegget ble til. Så er det bare å se om jeg finner et publikum for dette lille prosjektet.

La oss legge ut på et eventyr i lengst forglemte bøker, dykke ned i vår kulturs grunnvoller, og ta en kikk på uglesette skapninger, skikker og steder!

Numinøs Hilsen
Roald