Grunnidéene i Keltisk mytologi

"I have taken pains to write certain fragments [...] because the folly and ignorance of the nation of Britannia have given to oblivion the history and origin of its first people, so that they are not commemorated in writings nor in books."

 Åpningspassasjen i 'Historia Britonum' av Nennius, Engelsk fra Irsk fra Latin

Kelterne har de aller fleste hørt om. Ordet fremkaller kanskje visjoner av flettede ringer og et dypt spirituellt folk som lever overens med naturen. Du kjenner kanskje til ny-druidismen i storbritannia og andre steder, som forsøker å gjenopplive keltiske religiøse idealer. Men så stopper det ganske fort opp. Det er ikke mange av oss som kan svare på hvor kelterne bodde, gi et eksempel på et keltisk navn eller beskrevet en keltisk guddom. Dette skyldes ikke bare kelternes manglende fremtredenhet i media, men i stor grad at vi kollektivt som et folk ikke har mye informasjon å gå på. En betydelig del av det vi har stammer fra romerske krigsherrer og historikere, som lå i konstant krig med de keltiske stammene, og dermed har en klar agenda for å fremstille dem som sivilisasjonsløse barbarer. Kelterne var selv praktisk talt uten skriftspråk (de har notert noen gjeldsbrev og andre verdslige detaljer) men la heller vekt på en muntlig tradisjon. Det er nettopp i talemålet vi først kan slå fast hva 'keltisk' innebærer.

Kelterne var et folk forbundet ikke av en slekt eller et landområde (selv om disse også figurerer) men av et språk. De største overlevende keltiske språkene er Irsk, Gaelic (Gallisk) og Briton. De begravet sine døde i steinhauger (i likhet med vikingene) og vi ser de tidligste tegnene på bosetninger fra 600 f.kr. De første stammene var fra dagens Tyskland og Østrike men utvidet tidlig til de britiske øyer, og helt ned til Spania og Tyrkia i vest og øst. En ren keltisk kultur (eller så ren som en kultur kan være, de kom jo i kontakt med vikinger og annet på veien) overlevde lengst i Irland, dit kom aldri det romerske imperiet.

De manglende litterære kildene gjør det vanskelig å si noe sikkert om hvordan kelterne tenker, det vitenskaplige miljøet har stort sett slått fred på noen punkter. Man går ut ifra at kelterne ikke hadde en skapelsesmyte, ingen forestilling om verdens begynnelse. Alle historiene behandler verden som om den er evig, alltid har vært og alltid vil være. Med dette følger ingen skapende gud, men heller en livnærende gudinne, kalt Danu eller lignende, som såvidt man vet har vært felles for keltiske folk. Mange navn på steder og elver over hele Europa reflekterer hennes betydning. Utover denne sentrale skikkelsen var dette et polyteistisk folk, med hundrevis av gudommelige skikkelser, halvguder, helter, demoner og andre overnaturlige vesner. Hvilke som opptrer varierer vilt fra stamme til stamme, land til land og århundre til århundre. Kelterne representerte ikke gudene sine i menneskeskikkelse før romersk invasjon, og foretrakk heller å forestille seg dem som boende i landet omkring dem, en stein eller en elv eller en bakketopp. Siden kelterne selv ikke skrev ned stort, og langt ifra et omfattende stykke teologi som bibelen, hersker det stor usikkerhet om mange av navnene vi kjenner representerer flere forskjellige guddommer eller om de er flere navn og titler på én og samme hellighet.

Dersom man skal stole på de arkeologiske funnene vi har tilgang til bygget ikke kelterne mange templer. Siden gudene figurerte i selve landskapet omkring dem var det naturlig å utføre ritualene 'på bar bakke', blandt trærne eller ved en bekk, eller i mange tilfeller, på en bakketopp. Man har funnet leirsteder på bakketopper som ikke synes å være omgitt av en bosetning, som trolig har blitt benyttet ved de fire store årstidsfestivalene. Kelterne så på året som delt i to årstider, sommer og vinter, og de feiret skiftene samt høydepunktet i hvert halvdel, for det synes at hos kelterne var sentrum et hellig konsept.

Det er stor debatt om kelterne var et matriarkisk eller patriarkisk samfunn, om det var menn eller kvinner som var familieoverholder. De hadde i det minste konger, og kongens oppgave var å gifte seg med landets gudinne, og sørge for at hun smilte på folket. Nedgangstider reflekterte dårlig på kongen, og var en mann født med noen skavanker eller skadet i kamp kunne han se langt etter å bli konge, gudinnene var tydeligvis overfladiske. På denne måten tjente kongen folket i like stor grad som de tjente ham.

Druidene, datidens vitere og seere kom fra alle samfunnslag og var ikke en eksklusiv klasse som presteklassen i resten av Europa. Både kvinner og menn var druider, og deres viktigste oppgaver var å spå skjebner og videreformilde historie og kunnskap. Druidene ledet ikke åndslivet eller ble sett på som å ha en spesiell kontakt med det overnaturlige, bare trent i noen teknikker som ikke var alle forunt. Kelterne, som vikingene, var først og fremst et krigerfolk, med en betydelig del av befolkningen dedikert til forsvar av landet, og utvidelse av stammens leverom. De romerske historikerne som har skrevet brorparten av det materialet vi har om kelterne fremstiller dem ikke i et vakkert lyst, og man har lenge forkastet mange av de styggere anklagene som propaganda i krigstid, for å smøre egoene der hjemme i Roma. Man sa blandt annet at kelterne praktiserte menneskeofring. Sjokkerende nok har man i nyere tid funnet likrester som kan tyde på at romerne ikke fór med tullprat; en ung mann som mottok en 'trefoldig død', kvalt, knivstukken og så druknet, dukket opp i ei myr. Det er nå antatt at disse ritualene bare ble praktisert i nedgangstider, som en "siste utvei". Oppdagelsen tvang det akademiske miljøet til å revurdere andre 'ondsinnede rykter' de kunne ha forkastet.

Kanskje det mest sentrale elementet i keltisk mytologi er forestillingen om andreverden. Andreverden er en parallell virkelighet, et land som opptar samme rom som vår, der gudene og alle de overnaturlige vesnene bor. Der hvor virkeligheten er syklisk (men evig) er andreverden konstant, nesten stillestående. Den blir beskrevet som enda vakrere enn menneskenes land, men samtidig enda farligere. Det som skjer i det ene riket kan påvirke det som skjer i den andre, men faktisk reise fra det ene til det andre kan bare skje ved spesielle anledninger, da sløret mellom verdenene er på sitt svakeste. Skal man tro historiene foregår overgang for menneskenes del først å fremst ved å gå seg vill på en eller annen måte og nermest snuble inn i det overnaturlige.

Jeg vil senere ta for meg spesifikke myter og guddommeligheter i det keltiske åndsliv, og i særdeleshet se på alvetroen. Men allerede nå er det verdt å nevne at en av de aller mest kjente sagaene i verdenshistorien er av keltisk opprinnelse, og drypper med keltisk symbolikk og fortellertekninkk: Legenden om Kong Arthur.

Til neste gang, en numinøs hilsen
Roald