12/09/2010

Hva er magiens sanne språk?

“Moreover an evident sign of this opinion is, that though each Demon, and Intelligence do use the speech of those nations, with whom they do inhabit, yet to them that understand it, they never speak in any Idiome, but in this alone”
Fra ‘Occult Philosophy Book III’ av Henry Cornelius Agrippa

I den vestlige verden har det vært betydelig diskusjon om hvilket språk magiske formularer og ritualer skal utføres i. Latin var i veldig mange år favoritten, siden det var språket til Vulgata, den mest populære bibeloversettelsen i Europa, og også generelt de lærdes språk. Man mente det hadde en egen tyngde og offisiell klang. Gresk var også vanlig, siden det, kanskje i enda større grad enn latin ble sett på som et “grunnspråk” og dermed i stand til å utrykke større sannheter og kommunisere mer direkte med universet eller gud, litt avhengig av hvilken magisk retning en følger. Hebraisk har også vært veldig populært, siden det er, eller ligger tett opptil språket til deltakerne i det gamle testamentet, den mer “magiske” av de to delene av bibelen, og fordi at mye av den magiske tradisjonen i Europa stammer fra jødisk mystisisme. Et kanskje mer fjerntliggende valg er Arameisk, språket Jesus selv skal ha snakket. Logikken bak er jo god; når du i den kristne tradisjonen påkaller noe overnaturlig gjør du det fra himmelen, og da kan det lønne seg å bruke ‘deres’ språk. I en kort periode i renessansen var også italiensk populært, da Medici-familien fikk mange nyoppdagede magiske skrifter oversatt.
Ettersom vi beveger oss opp imot 1700 og 1800-tallet begynner de magiske miljøene å bli mer uavhengige av de etablerte religiøse bevegelsene, og har sin egen lille reformasjon. Språket som benyttes er ikke det viktigste, men at det som blir sagt er ektefølt, og derfor kan det lønne seg å la de praktiserende bruke sitt eget språk. Samuel Liddell MacGregor Mathers fra The Hermetic Order of the Golden Dawn er ansvarlig for å ha oversatt mange betydelige magiske tekster til engelsk på slutten av 1800-tallet, blandt annet tekstene til Abramerlin (ja, seriøst), og dermed gjort dem tilgjengelige for de ordinære masser som kanskje ikke tidligere hadde den nødvendige klassiske utdannelsen. Spesiellt “sin egen lykkes smed” tanken som ligger i Wicca og andre nypaganistiske tradisjoner gjorde det fullstendig legitimt å benytte nesten alle tenkelige metoder for å bringe frem resultater, fra sang og nynning til dans og andre tradisjonelle magiske handlinger, siden magien uansett skjer mellom den praktiserende og naturen kan den praktiserende velge den metoden de selv føler er riktigst for å kommunisere sine ønsker. Nydruidismen i storbritannia benytter en versjon av keltisk, noen av dem som følger åsatru benytter norrønt, og så videre. Men disse er nye religiøse tradisjoner, eller i det minste nylig gjenopplivede, og er dermed ofte liberale når det kommer til hvilke språk som kan benyttes.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar