Lissner, Wilson og shamanisme

"[Sir Edward] Tylor considered that once prehistoric human beings had come to conceive of two selves - the waking self and the phantom - it was a logical progression to the belief that the soul could undertake spirit journeys beyond the body or into an afterlife."

Fra "Magic and Witchcraft" av Nevill Drury

Sjamanismen er verdens eldste magiske tradisjon, og utbredt blandt de tidlige menneskene, som neanderthalerne og cro-magnon mennesket. Sjamanismen går i praksis ut på å tre inn i en alternativ bevissthetstilstand, der man kan kommunisere med ånder eller reise uten kroppen. Religionen til stammer som benytter sjamanisme er i nesten alle tilfeller naturbaserte polyteistiske, der hver stein og hver hjort har sin egen ånd og sin egen gud som kan kommuniseres med for å bringe frem ønskede resultater. Selve navnet kommer fra sibir, 'samarambi' betyr å opphisse seg.


De endrede sansetilstandene som er så sentrale for sjamanens virke ble oppnådd gjennom metoder som alle kan sees i moderne religiøse praksiser. Ekstatisk dans (ekstase betyr 'å stå utenfor) er en vanlig teknikk i sufi-grupper innen islam, messing og gjentakelse av enkle lyder er utbredt blandt de fleste østerlige religioner, som hinduismen eller buddhismen. Shamaner kunne også slå på en tromme eller utføre en annen hypnotisk handling. Sist men ikke minst kunne de innta narkotiske stoffer, som regel små doser gift fra dyr eller planter (ikke uvanlig innen rastafarianisme og noen grener av hinduisme, samt utbrytergrupper av alle religioner i alle verdenshjørner).

Sjamanens oppgave i stammen var som seer og tolker av åndeverdenen, og videreformidlet viljen til både gudene og forfedrene. Han var også en 'psykisk detektiv' som beskrevet av Nevill Drury i "Magic and Witchcraft", som kunne finne tapte gjenstander, eller hvor en flokk byttedyr for øyeblikket befant seg. Det var også hans opphave å helbrede de syke. Rollen som sjaman var ikke alle til del, og i mange samfunn måtte man gjennomgå harde prøvelser før man ble sett verdig og istand til å kommunisere med åndeverden. En sjaman hos inuittene kunne måtte ligge i iskaldt vann i fem dager for å 'frosse' hans egen sjel og slippe en mester-sjamans sjel inn for å ta kontroll over kroppen. Sjamaner i sibir ble gidd i ansiktet med bark eller andre grove midler for å rive av huden og på denne måten blir 'ren'.

Tidlige folk praktiserte (i de fleste kjente tilfeller) sympatetisk magi. Dette betyr ikke at sympatetisk magi i seg selv er primitiv, den kan inkludere komplekse symbolske handlinger og stille store krav til prosedyre, og er fortsatt utbredt i så godt som alle religiøse samfunn i dag i en form eller annen. Den kristne nattverden er et eksempel på dette. Sympatetisk magi innebærer å produsere det ønskede resultatet i representativ form. Hvis man skal utføre et rituale for å sikre at jakten skal gå bra kan man male avbildninger av en suksessfylt jakt. Å bære tennene til en bjørn vil gi deg noe av bjørnen og gjøre en kriger sterkere og dødeligere. Å verne om en eviggrønn busk gjennom vinteren og gi den gaver vil sikre at våren kommer igjen.

Colin Wilson sin bok "The Occult" (1979) tar utgangspunkt i en iboende magisk kraft i alle mennesker som kommer til utrykk gjennom konsentrasjon og fokus, altså at man ved å konsentrere på noen omstendigheter kan endre disse omstendighetene. Dette er en ganske universal tanke, utrykket av hundrevis av andre. Han påstår at 'automatiseringen' av alle handlinger, som språk og sykling, der du ikke lenger trenger å tenke over hva du gjør, undertrykker den iboende magiske kraften. Boken er en lang beskrivelse av hvordan denne kraften ble oss til del gjennom evolusjon og hvordan den har formet menneskehistorien. Han mener at kunst, gjennom sin iboende ikke-normalhet tillater mennesket å praktisere konsentrasjon i ordnede former. Dette er også funksjonen til religion, ifølge Wilson. Dets rolle er å tilby øyeblikk av ikke-normalhet, der vi ikke kan la 'roboten', som han kaller den, ta over, men er nødt til å behandle verden som ny. Shamanisme er det sterkeste utrykket for dette aspektet av religion, siden både sjamanen selv og de omkring tror fullt og fast og følger på kroppen de kreftene som er i sving, og setter oss derfor enda lenger utenfor robot-sonen.

Ivar Lissner påstår i sin bok "Mennesket, Gud og Magi" å ha funnet tegn på at mennesket var monoteistisk før dets religiøse praksiser 'degenererte' til polyteisme. Han beskriver hvordan man har funnet levninger av en hjort på bunnen av en innsjø, bundet og veid ned av steiner. Lissner mener det ikke gir mening å ofre en hjort til en innsjø, det innebærer bare på putte noe i innsjøen som ikke hører hjemme der, og mener derfor at offeret må være til en gud "høyere" enn en naturalistisk en.

Ved en annen anledning vil jeg se på ny-sjamanisme, hvordan sjamanistiske miljøer har vokst frem i utviklede deler av verden som en 'grunn-religion'.

Numinøs Hilsen
Roald

Grunnidéene i Keltisk mytologi

"I have taken pains to write certain fragments [...] because the folly and ignorance of the nation of Britannia have given to oblivion the history and origin of its first people, so that they are not commemorated in writings nor in books."

 Åpningspassasjen i 'Historia Britonum' av Nennius, Engelsk fra Irsk fra Latin

Kelterne har de aller fleste hørt om. Ordet fremkaller kanskje visjoner av flettede ringer og et dypt spirituellt folk som lever overens med naturen. Du kjenner kanskje til ny-druidismen i storbritannia og andre steder, som forsøker å gjenopplive keltiske religiøse idealer. Men så stopper det ganske fort opp. Det er ikke mange av oss som kan svare på hvor kelterne bodde, gi et eksempel på et keltisk navn eller beskrevet en keltisk guddom. Dette skyldes ikke bare kelternes manglende fremtredenhet i media, men i stor grad at vi kollektivt som et folk ikke har mye informasjon å gå på. En betydelig del av det vi har stammer fra romerske krigsherrer og historikere, som lå i konstant krig med de keltiske stammene, og dermed har en klar agenda for å fremstille dem som sivilisasjonsløse barbarer. Kelterne var selv praktisk talt uten skriftspråk (de har notert noen gjeldsbrev og andre verdslige detaljer) men la heller vekt på en muntlig tradisjon. Det er nettopp i talemålet vi først kan slå fast hva 'keltisk' innebærer.

Kelterne var et folk forbundet ikke av en slekt eller et landområde (selv om disse også figurerer) men av et språk. De største overlevende keltiske språkene er Irsk, Gaelic (Gallisk) og Briton. De begravet sine døde i steinhauger (i likhet med vikingene) og vi ser de tidligste tegnene på bosetninger fra 600 f.kr. De første stammene var fra dagens Tyskland og Østrike men utvidet tidlig til de britiske øyer, og helt ned til Spania og Tyrkia i vest og øst. En ren keltisk kultur (eller så ren som en kultur kan være, de kom jo i kontakt med vikinger og annet på veien) overlevde lengst i Irland, dit kom aldri det romerske imperiet.

De manglende litterære kildene gjør det vanskelig å si noe sikkert om hvordan kelterne tenker, det vitenskaplige miljøet har stort sett slått fred på noen punkter. Man går ut ifra at kelterne ikke hadde en skapelsesmyte, ingen forestilling om verdens begynnelse. Alle historiene behandler verden som om den er evig, alltid har vært og alltid vil være. Med dette følger ingen skapende gud, men heller en livnærende gudinne, kalt Danu eller lignende, som såvidt man vet har vært felles for keltiske folk. Mange navn på steder og elver over hele Europa reflekterer hennes betydning. Utover denne sentrale skikkelsen var dette et polyteistisk folk, med hundrevis av gudommelige skikkelser, halvguder, helter, demoner og andre overnaturlige vesner. Hvilke som opptrer varierer vilt fra stamme til stamme, land til land og århundre til århundre. Kelterne representerte ikke gudene sine i menneskeskikkelse før romersk invasjon, og foretrakk heller å forestille seg dem som boende i landet omkring dem, en stein eller en elv eller en bakketopp. Siden kelterne selv ikke skrev ned stort, og langt ifra et omfattende stykke teologi som bibelen, hersker det stor usikkerhet om mange av navnene vi kjenner representerer flere forskjellige guddommer eller om de er flere navn og titler på én og samme hellighet.

Dersom man skal stole på de arkeologiske funnene vi har tilgang til bygget ikke kelterne mange templer. Siden gudene figurerte i selve landskapet omkring dem var det naturlig å utføre ritualene 'på bar bakke', blandt trærne eller ved en bekk, eller i mange tilfeller, på en bakketopp. Man har funnet leirsteder på bakketopper som ikke synes å være omgitt av en bosetning, som trolig har blitt benyttet ved de fire store årstidsfestivalene. Kelterne så på året som delt i to årstider, sommer og vinter, og de feiret skiftene samt høydepunktet i hvert halvdel, for det synes at hos kelterne var sentrum et hellig konsept.

Det er stor debatt om kelterne var et matriarkisk eller patriarkisk samfunn, om det var menn eller kvinner som var familieoverholder. De hadde i det minste konger, og kongens oppgave var å gifte seg med landets gudinne, og sørge for at hun smilte på folket. Nedgangstider reflekterte dårlig på kongen, og var en mann født med noen skavanker eller skadet i kamp kunne han se langt etter å bli konge, gudinnene var tydeligvis overfladiske. På denne måten tjente kongen folket i like stor grad som de tjente ham.

Druidene, datidens vitere og seere kom fra alle samfunnslag og var ikke en eksklusiv klasse som presteklassen i resten av Europa. Både kvinner og menn var druider, og deres viktigste oppgaver var å spå skjebner og videreformilde historie og kunnskap. Druidene ledet ikke åndslivet eller ble sett på som å ha en spesiell kontakt med det overnaturlige, bare trent i noen teknikker som ikke var alle forunt. Kelterne, som vikingene, var først og fremst et krigerfolk, med en betydelig del av befolkningen dedikert til forsvar av landet, og utvidelse av stammens leverom. De romerske historikerne som har skrevet brorparten av det materialet vi har om kelterne fremstiller dem ikke i et vakkert lyst, og man har lenge forkastet mange av de styggere anklagene som propaganda i krigstid, for å smøre egoene der hjemme i Roma. Man sa blandt annet at kelterne praktiserte menneskeofring. Sjokkerende nok har man i nyere tid funnet likrester som kan tyde på at romerne ikke fór med tullprat; en ung mann som mottok en 'trefoldig død', kvalt, knivstukken og så druknet, dukket opp i ei myr. Det er nå antatt at disse ritualene bare ble praktisert i nedgangstider, som en "siste utvei". Oppdagelsen tvang det akademiske miljøet til å revurdere andre 'ondsinnede rykter' de kunne ha forkastet.

Kanskje det mest sentrale elementet i keltisk mytologi er forestillingen om andreverden. Andreverden er en parallell virkelighet, et land som opptar samme rom som vår, der gudene og alle de overnaturlige vesnene bor. Der hvor virkeligheten er syklisk (men evig) er andreverden konstant, nesten stillestående. Den blir beskrevet som enda vakrere enn menneskenes land, men samtidig enda farligere. Det som skjer i det ene riket kan påvirke det som skjer i den andre, men faktisk reise fra det ene til det andre kan bare skje ved spesielle anledninger, da sløret mellom verdenene er på sitt svakeste. Skal man tro historiene foregår overgang for menneskenes del først å fremst ved å gå seg vill på en eller annen måte og nermest snuble inn i det overnaturlige.

Jeg vil senere ta for meg spesifikke myter og guddommeligheter i det keltiske åndsliv, og i særdeleshet se på alvetroen. Men allerede nå er det verdt å nevne at en av de aller mest kjente sagaene i verdenshistorien er av keltisk opprinnelse, og drypper med keltisk symbolikk og fortellertekninkk: Legenden om Kong Arthur.

Til neste gang, en numinøs hilsen
Roald

Sammen inn i lyset

And I heard a voice from heaven saying unto me, Write, Blessed are the dead which die in the Lord from henceforth: Yea, saith the Spirit, that they may rest from their labours; and their works do follow them.

rev 14:13

Kulter er på ingen måte noe nytt innen det religiøse liv. Helt siden organisert religion oppstod, i førhistorisk tid, har det antageligvis eksistert små utbrytergrupper som praktiserer en ny eller alternativt tro. Selve ordet har i århundrer båret en negativ klang, siden slike grupper per defenisjon ikke er en del av den "etablerte" religionen, og blir dermed sett på som opprørske eller tilogmed destruktive. Men det er først i moderne tid at den ekstreme frykten for kultaktivitet har bitt seg tak i den gemene hop, der det før var noe de geistlige bekymret seg over. Denne frykten stammer i stor grad fra noen skrekkeksempler fra 1900-tallet der kulter som The Temple of Light og Heavens Gate har kollektivt begått selvmord, enten for å oppnå frelse, rømme fra verdens ikke-hellighet eller unngå straffeforfølgelse. Psykologien bak slike masseselvmord er fremmed og skremmende og for en utenforstående virker det å gå inn i en kult både vanvittig farlig og grenseløst uklokt.

Fra heavens Gate-åstedet. Et av de mest uhyggelige fotografiene jeg vet om.

Hendelsene ved Waco i Texas i 1993 er nesten ukjente her til lands, men i USA er gruppen Branch Davidian som der møtte sitt endelikt synonymt med farlig kultaktivitet. Gruppens leder var en mann ved navn David Koresh (født Vernon Howell) som sa han hadde fått i oppgave av gud å starte en ny davids ett, og 'overtok' konene til alle mennene i gruppen. På åttitallet var det endel intern konflikt internt i gruppen over hvem som hadde retten på deres hovedkvarter, et bygg ved navn 'Mount Carmel', og både Koresh og hans motsander var hissige og våpenglade, og begge kjenninger av politiet. Etter at hans motstander havnet på mental institusjon etter at han myrdet en besøkende ved Mount Carmel gikk bygget til David Koresh. I  Februar 1993 skulle det amerikanske byrå for alkohol, tobakk og våpen undersøke Branch Davidian-området ved Waco ettesom Koresh og hans etterfølgere var anklaget for å ha et ulovlig våpenlager. Andre stående anklager, bland annet fra lokalavisa The Waco Tribune-Herald, omhandlet seksuelle ovegrep mot mindreårige og trusler mot deler av lokalbefolkningen som ikke var syvendedagsadventister. Byrået (ATF) fikk ikke tilgang til Mount Carmel, og når agenter forsøkte å ta seg inn i selve bygget ble de beskutt. Så fulge en 50 dagers beleiring av Mount Carmel, der FBI ble involvert og etter en tid brakte med seg stridsvogner og annet militært utstyr. 19. april setter medlemmer av Branch Davidian fyr på bygningen og samler seg i kapellet for kollektiv bønn. 76 medlemmer av gruppen mistet livet, inkludert Koresh selv.

Waco-saken er vanskelig fordi brannen på mange måter kan sees som 'vanlig' mord like mye som selvmord. Men psykologiske analyser av Koreshs personlighet og gruppens struktur og teologi har mange av selvmordskultenes kjennetegn. George D. Chryssides (forfatter av "Exploring New Religions") påpeker at Koresh, som en messiasskikkelse kanskje følte at det var hans oppgave å blir drept på samme måte som Kristus, og på denne måten gi startsignalet til apokalypsen. Hans flerkoneri forsvarte han ved å påpeke at Abraham og hans samtidige hadde flere koner, og kan dermed også ha sett på det å ofre liv som en rettskaffen og erbødig død, ikke et fullstendig fremmed syn i gammeltestamentelig tid. Gruppen levde i isolasjon, og ungikk på denne måten at deres tro ble dratt i tvil, og utviklet dermed fundamentalistiske trekk. Deres religiøse røtter foreskrev også en snarlig dommedag, og de kan ha operert i et klima av desperasjon og "ingenting å tape" mentalitet. Begge disse tingene er ifølge Chryssides vanlige i selvmordskulter.

Jeg burde påpeke at selvmordskulter er utrolig skjeldne. Vi kjenner til maks 10 tilfeller, litt etter hvilke definisjoner man vil bruke og hvilke historiske kilder man støtter seg til. Det er kanskje nettopp deres uvanlighet som gjør dem verdt oppmerksomhet. Men det er altså ikke slik at kultvirksomhet uten unntak vil ende i død og fordervelse. Til enhver tid eksisterer det mange tusenvis av kulter, hvorav det overveldende flertall er harmløse.

Numinøs Hilsen
Roald